Hopp til innholdet

Fysikk 2 / Elektriske felt og krefter

Millikans oljedråpeforsøk

I 1909 sprayet Robert Millikan og Harvey Fletcher bittesmå oljedråper inn mellom to ladde plater. Noen dråper ble ladd av friksjonen i sprayen. Ved å justere spenningen kunne de få en dråpe til å sveve. Da er den elektriske kraften like stor som tyngden, og ladningen kan regnes ut. Alle ladningene de fant, var hele multipler av en minste ladning.

dråpe
radius r (målt i mikroskopet)
posisjon i synsfeltet
Platene har avstanden d = 5,0 mm, og den øverste er positiv. Dråpene er negativt ladd og har tettheten ρ = 875 kg/m³. Dråpen beveger seg med terminalfart hele tiden. Den svever når spenningen er riktig. Ekte dråper hopper også litt hit og dit på grunn av støt med luftmolekyler (brownsk bevegelse). Det er ikke tatt med her. Pilene for kreftene er ikke i målestokk.

Dråpene dine

Massen regnes ut som m = ρ · 4/3 · πr³, og ladningen som q = mgd/U, med g = 9,81 m/s². Tabellen lagres bare i denne nettleseren.

Oppgaver

Last ned elevark (PDF)

Start simuleringen med dråpe 1 og U = 0 V.

  1. Gjett

    Dråpen faller når spenningen er null. Hva skjer når du skrur opp spenningen? Hvorfor må den øverste plata være positiv for at dette skal virke?

  2. Forklar

    Tegn kreftene på en dråpe som svever. Vis at ladningen er q = mgd/U.

  3. Mål

    Finn spenningen som får dråpe 1 til å sveve. Bruk knappene ±1 V til slutt. Regn ut massen og ladningen til dråpen, og skriv tallene inn i tabellen.

  4. Mål

    Gjør det samme for alle de åtte dråpene. Hva legger du merke til med ladningene?

  5. Forklar

    Finn den største ladningen som alle ladningene er et helt antall ganger. Hvor mange elementærladninger har hver dråpe? Kryss av for linjene for å sjekke.

  6. Vurder

    Millikan målte ikke radien direkte. Hvorfor er det vanskelig å måle radien til en dråpe på under 1 µm med et mikroskop? Hvor mye feil gir 5 % feil i radien i ladningen?

  7. Utfordring

    Når U = 0, faller dråpen med terminalfart. Luftmotstanden er da 6πηrv, der η = 1,81 · 10⁻⁵ Pa s. Velg ekte tid, mål hvor lang tid dråpe 1 bruker på å falle 0,1 mm, og bruk det til å regne ut radien. Stemmer det med radien i simuleringen?

Løsningsforslag og tips til læreren
  1. Med større spenning blir den elektriske kraften oppover større. Først faller dråpen saktere, så svever den, og til slutt stiger den. Dråpene er negativt ladd. Kraften på en negativ ladning peker mot feltet, og feltet peker fra den positive plata mot den negative. Med positiv plate øverst peker feltet nedover og kraften oppover.
  2. To krefter: tyngden mg nedover og den elektriske kraften qE oppover. Svever dråpen, er summen null: qE = mg. Mellom platene er E = U/d, så q = mgd/U.
  3. Dråpe 1: r = 0,62 µm gir m = 875 · 4/3 · π · (0,62 · 10⁻⁶)³ ≈ 8,74 · 10⁻¹⁶ kg. Den svever ved U ≈ 134 V, og q = 8,74 · 10⁻¹⁶ · 9,81 · 0,0050 / 134 ≈ 3,20 · 10⁻¹⁹ C.
  4. Spenningene er omtrent 134, 187, 134, 124, 115, 161, 53 og 118 V. Ladningene blir omtrent 3,20, 1,60, 4,80, 1,60, 8,00, 3,21, 4,77 og 6,43 · 10⁻¹⁹ C. Ladningene har ikke tilfeldige verdier. De samler seg om noen få verdier med like store mellomrom.
  5. Alle ladningene er hele multipler av omtrent 1,60 · 10⁻¹⁹ C. Dråpene har 2, 1, 3, 1, 5, 2, 3 og 4 elementærladninger. Små avvik kommer av at spenningen bare kan stilles i hele volt.
  6. Dråpen er mindre enn bølgelengden til lyset (0,4–0,7 µm), så i mikroskopet ser den ut som en uskarp lysprikk. Størrelsen kan ikke leses av. Massen er proporsjonal med r³. 5 % feil i radien gir omtrent 15 % feil i massen og i ladningen. Derfor fant Millikan radien fra fallfarten i stedet.
  7. Dråpe 1 faller med v ≈ 0,0405 mm/s, så 0,1 mm tar omtrent 2,5 s. Ved terminalfart er 6πηrv = mg = ρ · 4/3 · πr³ · g. Det gir r = √(9ηv / (2ρg)) = √(9 · 1,81 · 10⁻⁵ · 4,05 · 10⁻⁵ / (2 · 875 · 9,81)) ≈ 0,62 µm. Det stemmer.

Bruk i timen: 45 minutter. Passer etter elektrisk felt mellom parallelle plater. Elevene kan dele dråpene mellom seg og samle resultatene. Med «Tilfeldig dråpe» får de nye dråper uten fasit. Millikan fikk nobelprisen i 1923. Senere har det vært diskutert at han ikke tok med alle målingene sine i artikkelen fra 1913, og det kan brukes til en samtale om forskningsetikk.